Juli 2006

Kanotur på Glomma 

Her kommer det en liten sommerhilsen. Vi har vært på padletur og jeg tenkte å la dere ta litt del i denne flotte dagen vi hadde på Glomma ved Koppang en dag i juli.  

Det er midt i fellesferien, været viser seg fra sin beste side og vi pakker sakene våre med tanke på en padletur. Bilturen fra Hamar og opp til Koppang varer ca 1 ½ time, men i år har vi, på tross av en varm sommer, en tendens til å sitte og fryse i bilen. Den ”nye” bilen med aircondition gjør kjøreturen behagelig for både 2- og 4-bente. Vi hadde bestilt kano dagen i forveien, så den ligger og venter på oss på campingplassen nede ved elven.                 

Hundene hopper glade rundt langs vannkanten mens vi bærer kanoen ut i elven. Vannet virket kaldt på føttene idet vi går uti, men det holder egentlig en behagelig badetemperatur. Sippi har vært med på kanotur en gang for 2-3 år siden. Hun husket tydeligvis dette og er første til å hoppe inn så fort  kanoen er på plass i elven. Cola var litt mer reservert overfor denne merkelige grønne saken. Jeg gjør et forsøk på å få henne til å hoppe inn, men nei. Hun ser opp på meg med et skeptisk schnauzerblikk! Altså løfter jeg henne forsiktig oppi. Ungene er fulle av begeistring og setter seg også på plass i midten sammen med hundene. Da gjenstår det bare å få kanoen lenger ut i elven og selv klyve opp i, på en mer eller mindre klønete måte, for at kanoen ikke skal kantre. Dermed kan dagens eventyr starte. En mann står og fisker sammen med familien sin like nedenfor der vi startet. Cola gir fra seg noen forsiktige bjeff, men tier fort. Hun er enda ikke helt sikker på hva hun skal mene om denne måten å reise på.

 Image Hosted by ImageShack.us   Image Hosted by ImageShack.us

Det klare vannet blir dypere og vi speider etter fisk, men alt vi ser er steiner i alle mulige slags størrelser. Jeg får lyst til å hoppe uti vannet og legge på svøm. Vannet er så innbydende, men nå må vi da padle litt først. Vi har motvind, så vi må hjelpe strømmen litt om vi skal komme oss ned til Stai i løpet av dagen. Vi passerer noen kyr som er nede ved elvebredden for å slukke tørsten. Elva begynner å renne raskere og strømmen blir litt sterkere idet vi ser 3 gutter ved et svalberg. En av dem stuper uti vannet. Vannet slår oppunder kanoen. Ups, her går det visst fort unna. Dette synes ungene er gøy og de flirer høyt. Understrømmene er ubestemmelige og et øyeblikk er jeg litt uoppmerksom. Dermed gjør vi en liten piruett på høyde med guttene som bader. På spørsmål om hvordan vannet føltes får vi ”kaldt” til svar J.

Glomma byr på massevis av små og store øyer som kalles for ”Koppangsøyene”. Noen steder er det også fine sandstrender. Vi har jo pakket med oss deilig niste, så vi stopper på en av disse øyene. Her er det massevis av småfisk og ungene lager en liten demmning hvor de fanger fiskene (de ble selvfølgelig sluppet ut igjen før vi dro videre). Dessverre er kleggen nokså innpåsliten. De svirrer rund og rund hodene våre. Så blir det stille. Jeg prøver å klaske til. Et sted må dette krypet jo sitte, men da setter det bare av gårde igjen. Uææh, for et irriterende insekt det er og nesten umulig å få ta i er de også.

Når sekken vår er nesten tom for mat og drikke finner vi ut at vi vil dra videre. Vi går ut til en liten ”miniøy” og bort til kanoen. Sippi følger etter og legger på svøm den lille meteren til andre siden. Cola var bare valpen i fjor sommer og er derfor ikke så vant til vann enda, men siden mamma Sippi går først og også resten av flokken allerede er på den andre siden, tørr også Cola å legge på svøm for første gang.

 Image Hosted by ImageShack.us   Image Hosted by ImageShack.us

Vel på plass i kanoen setter Sippi igjen nesen fremover og trekker inn den deilige varme brisen. Jeg gir Sippi lov til å komme og sette seg foran ved bena mine. Der overtar hun oppgaven som speider. Hun kunne nok ha blitt en god skipshund. Dette er en plass og en oppgave hun virkelig liker å gjøre J. Nå nærmet vi oss også ”beverland”. For noen år tilbake var vi på beversafari her. Den gangen fikk vi oppleve beveren på nært hold. Men det var på kvelden, nå var det midt på lyse dagen og i tillegg har vi med oss to barn som i sin iver ofte glemmer at vi må være stille for å se bever. Dermed må vi nøye oss med å se på bygget og alle de store stokkene til beveren denne gangen. Beveren hviler nok middag mens vi padler forbi.

 Image Hosted by ImageShack.us   Image Hosted by ImageShack.us

Nesten nede på Stai blir det tid til nok en pause. Her er det så mye deilig fin sand at vi bare må stoppe. Vi kommer oss i land og kjenner den varme sanden under føttene. Jeg finner meg en plass og legger meg. Sanden kjennes varm på ryggen, den er så varm at man nesten brenner seg. Jeg lukker øyne og lytter til måkeskrikene. Det er nesten som å ligge på standen i Danmark igjen, hvor vi var på ferie for bare en uke siden. Ungene leker høylydt i vannet. Sippi legger seg ved siden av matfar og leker ”Baywatch” … ser etter ungene i vannet og passer på far som også nyter solen.

 Image Hosted by ImageShack.us    Image Hosted by ImageShack.us

 Image Hosted by ImageShack.us

Det er på tide å komme seg videre. Turen begynner å nærme seg slutten. Vi ser allerede bruen på Stai og det tar ikke mange minuttene før vi passerer denne. Her skal vi i land. Det er langgrunt og vi må dra kanoen over sandbankene. Sippi og Cola venter på beskjed på at de får hoppe ut i vannet. Sippi er egentlig ikke så glad i vann, men på denne turen har hun absolutt ikke noe imot å bli bløt på labbene eller svømme en liten stubb. Når de endelig får hoppe ut i vannet streber begge inn mot land. For Cola er det litt dypere, men hun svømmer etter far uten å nøle. Hun har blitt riktig flink til å svømme.

 Image Hosted by ImageShack.us   Image Hosted by ImageShack.us

 Image Hosted by ImageShack.us

En lang dag på vannet gjør at man blir sliten. På hjemreisen i bilen smyger Cola seg inn på mamma og sovner der. Det har vært en deilig dag i Stor-Elvdal!!!

 Image Hosted by ImageShack.us

 

 

PÅ TYNN IS

Det var en søndag i vinterferien i 2004. Vi var på Koppang hos "Momo" og "Bessa" og hadde en avtale med flere unger i nabolaget om å møtes i akebakken litt utpå dagen. Været var knallfint og fordi jeg ikke hadde tenkt å ha med hundene i akebakken skulle jeg ta en skitur med disse først. Dermed ville også de firbeinte få noe ut av denne flotte søndagen.

Kvelden i forveien hadde vi sett elgen gå på jordet nedenfor huset. Jeg var litt nysgjerrig hvor de hadde overnattet, så vi gikk i den rettingen hvor vi hadde sett dem. Det gikk ingen skispor dit så jeg måtte brøyte løype. Yava sprang gjennom dypsnøen foran meg, mens Devine og Sippi holdt seg for det meste bak meg.

Vi gikk langsmed en sidearm til Glomma. Denne var ikke helt gjenfrossen og isen var nok utrygg enkelte steder. Elgen hadde krysset denne sidearmen på et trygt sted. Vel fremme ved elgsporene fulgte Yava disse ned til isen. Der nede var det ikke dypsnø og da hun merket hvor lekende lett det var å løpe på isen la hun på sprang. Jeg rakk så vidt å rope på henne før det sa "PLASK". Hun hadde kommet til et sted hvor isen ikke var like trygg å gått gjennom isen. I 2-3 sekunder avventa jeg og så etter om hun klarte å komme seg opp igjen. Men nei, etter litt vill kaving fikk hun framlabbene opp på isen og der ble hun hengende og se etter meg. Jeg hadde i mellomtiden kommet meg ned på isen. Devine og Sippi fikk kommandoen "bli" ved kanten.

I det jeg kom fram til Yava smatt Sippi forbi meg og sto 2 cm fra iskanten og tittet på Yava. Det hadde bare manglet at også hun detter i vannet. Jeg snudde meg fort for å se hvor Devine var. Hun sto heldigvis fremdeles der hun hadde fått beskjed om å bli (I alle fall èn lydig hund J) Jeg fikk Sippi unna, fikk tak i selen til Yava og dro henne opp. Deretter fortet vi oss vekk fra isen. Når alle var på fast grunn igjen ble knærne til gelé. Da først ble jeg skikkelig skjelven. Mens dramaet utartet seg var jeg utrolig rolig … hvem hadde trodd det J

Med en bløt hund i 5 minus grader var det bare å komme seg hjem igjen. Vannet som Yava hadde badet i er sånn stillestående vann med masse alger og lignende som det ikke lukter så veldig godt. Vel hjemme igjen var det altså ikke noe annet å gjøre enn å dusje dyret. Før på dagen hadde hun fulgt meg inn på badet uten å blunke. Når jeg nå gikk inn må badet nektet hun å følge meg! Det var ikke annet å gjøre enn å kle av seg selv, bære dyret inn i dusjkabinettet og lukke døren etter seg. Yava skalv så hele dusjkabinettet ristet, men da hun kjente det lunkne vannet på kroppen roet hun seg. En grønnsåpemassasje var visst heller ikke å forakte. Jeg tror jeg fikk snudd dusjopplevelsen til noe positivt der. Nå gjenstår det bare å se om hun lærte noe ut av hele episoden og da helst "tynn is = iskald bad" og ikke "iskald bad = deilig varm dusj og massasje.

PS: I ettertid kan jeg fortelle at Yava virkelig lærte av denne episoden. I dag er hun forsiktig når det gjelder is, selv om det kun dreier seg om store vanndammer. Hun går ikke ut på frossen is uten at matmor eller matfar går først!!!

 

høsten 2003

BARN OG HUND

En liten artig historie fra vår hverdag med både barn og hund.

Yava, vår dobermann var ute i hagen med "sjefen i huset". Da de to kom inn igjen ropte "sjefen" til meg; "ta og sjekk musa til Yava. Jeg tror hun har litt utflod der". Yava kom løpene inn i kjøkkenet til meg hvor jeg var sammen med vår sønn Leon på 4 år. Jeg løftet opp halen hennes og tittet. "Nei, ingen ting der nå!" ropte jeg tilbake til "sjefen". Dermed fortsatte jeg med mitt.

Det gikk noen dager, så sto igjen jeg på kjøkkenet sammen med Leon da Yava kom løpene inn. Leon tittet på henne, tok tak i halen hennes, løftet den opp og utbrøt alvorlig: "Nei, ingen mus her nei!" Ikke lett å holde seg alvorlig etter en sånn kommentar fra en fireåring!


Sommeren 1998

PÅ TUR TIL KONTINENTET MED HUND

Årets ferietur var lagt til Danmark og Tyskland. Ivana var "utvalgt" til å bli med på ferietur. Våre andre to firbeinte fikk bo hos "besteforeldrene". Turen gikk først til Danmark via Sverige. De første dagene i Danmark var vi overrasket over at så mange som snakket til oss på grunn av Ivana viste at hun er en weimaraner. Det virket på meg som om weimaraneren er mer kjent i Danmark enn hos oss. Hotellopphold med hund var heller ikke noe problem noe sted, bare vi forsikret at hunden forholdt seg rolig. En kveld ankom vi et hotell ganske sent og etter kveldstur, foring og nøye gjennomgang av Ivana fant vi til vår store skrekk to flott sittende under pelsen. Pinsetten var selvfølgelig glemt hjemme. Dermed bar det ned til resepsjonen med spørsmål om de kunne hjelpe. Det var ikke måte på hvor hjelpsomme danskene var. Alle skuffer og skap ble undersøkt og de fant til slutt en liten tang. Denne gjorde nytta si. Utøyet måtte dermed krype til korset og fikk seg en tur nedover avløpene.

Så gikk turen videre til Tyskland og dermed til weimaraneren sitt hjemland. Her var folk nok noe mindre opplyst om rasen og vi fikk stadig nysgjerrige blikk eller spørsmål om den vakre grå hunden. Ivana fikk mange nye hundebekjentskaper og fikk utfolde seg både med store og små hunder av forskjellig rase eller udefinerbare blandinger. Tre flotte weimaranergutter fikk hun også møte – en av disse blir nok faren til hennes valper etter hvert.

I Tyskland var vi positivt overrasket over at hunder kunne medbringes så mange steder. Vi så hunder i barer, restauranter, kafeer og lignende og det var deilig å kunne ta hunden med i staden for å sette den igjen i en varm bil. Ivana fikk til å med være med inn i den norske Sjømannskirken i Hamburg. Der fikk vi alle tre servert deilige vafler og vi kjøpet norske aviser og blader. Men til tross for at hundene kunne medbringes var folk generelt mer redde for store hunder enn de er her hjemme hos oss. Vi er nok mer vant til hunder her oppe i nord.

Det ble i alle fall en opplevelsesrik tur for både to og firbeinte. Vi vil også absolutt anbefale andre å ta med hunden på ferie til utlandet. Det er deilig å reise med hunden når bare papirkrigen med tillatelser og vaksiner er overstått.

 

RASEFORDOMMER

Det var en varm sommerkveld. Svein Robert og jeg satt foran resepsjonen på Koppang Camping og så på "livet". Sammen med oss var våre 2 hunder – Devine, weimaraner og Bonita, dobermann (brun vel og merke!).

Det kom en dame gående som ble stående og snakke med oss om hunder. Vi snakket ganske lenge og hun satte seg etter hvert mellom oss og koste med både Devine og Bonita. Damen fortalte at hun elsket hunder, men etter en stund sa hun at det var 2 raser hun var redd. Vi spurte selvfølgelig interessert hvilken raser det var. "Dobermann og rottweiler" var svaret. Da fortalte jeg henne med et smil om munnen at den brune hunden som hun satt og koste med var en dobermann. Jeg fikk så vidt fullført setningen før dama hylte hysterisk, spratt opp og løp av gårde. Vi så aldri noe mer til henne. Tilbake satt 4 noe undrende skapninger.

Copyright (c) 2006 by Corinna Keddeinis, www.solvhaven.no